Jobber for å skape en anerkjent matregion

Det finnes dem som drømmer om å etablere Helgeland som en anerkjent matregion – og som ønsker seg Bakeriet med på laget.

 

– Suovas begynner vi nå å få fotfeste på! Dette er skivet kjøtt som er lettsaltet og kaldrøkt og som publikum kan finne i frysedisken. Dette er et populært produkt, fordi det er så anvendelig. Dette er et produkt som reindriftsutøverne har med seg på fjellet om sommeren i hele kjøttstykker, da det tåler å bli med i sekken på tur selv om det er 15 varmegrader, forklarer Lifjell.

 

Mulighet for felles matsatsing

I dag er produktet svært populært, og en av bestselgerne i bakeriutsalget til Bakeriet, der kjøttet er tilberedt i en wraps, men veien frem illustrerer at veien ofte er lang for nye og lokale produkter.

– I 2005 serverte vi pitabrød med souvas under Vikafestivalen. 4.000-5.000 mennesker deltok på denne festivalen, men vi solgte ikke mer enn 20 kg kjøtt i løpet av de dagene festivalen varte. Sist vi deltok på festival, gikk det med 600 kilo kjøtt – noe som illustrerer utviklingen, forklarer Bjørnmyr.

Lifjell mener det burde være mulig å få flere aktører innenfor samme bransje med seg, slik at Helgeland kan markere seg som en attraktiv og mangfoldig matregion i nasjonal sammenheng – slik for eksempel Røros har lyktes med.

– Vi har flere muligheter enn vi selv er klar over, for det finnes mange aktører i regionen vår. Det vi mangler er evnen til å samarbeide, og tradisjonen for at de store matprodusentene jobber sammen med de små nisjeprodusentene, mener han.

– Hvor lett er det å gjøre regionen kjent for matkultur, når de fleste forbinder den med industrikultur?

– Jeg mener industritradisjonen kan være en enorm fordel. Det finnes kompetanse, erfaringer og menneskelige og økonomiske ressurser som matprodusentene kan nyte godt av, parerer han.

 

Små og store trenger hverandre

– Men hører en industriell aktør som Bakeriet hjemme i samme selskap som eksklusive og eksotiske småskalaprodusenter?

– Definitivt, mener Svein Jæger Hansen, kjøkkensjef ved Meyergården og blant dem som har lengst erfaring med å fremme lokal matkultur. I stor grad er nemlig dette hovedmønsteret: De små nisjeprodusentene kan skape nysgjerrighet og bidra til omdømme, men de store aktørene kan bidra med stabilitet og leveringssikkerhet som de små aktørene ofte kan mangle.

– Vi har vært deltaker i «Arktisk meny» der ambisjonen har vært å velge lokale råvarer. Men ofte står jeg i en situasjon der jeg skal sette samme en meny der jeg trenge 800 kilo flatbiff, og der den lokale aktøren ikke kan levere mer enn 40 kilo. Da er jeg tvunget til å velge en større leverandør – og så må jeg til gjengjeld finne en annen måte der den lille leverandøren kan komme til nytte, sier han.

– Er det realistisk å klare å etablere Helgeland som en anerkjent matregion?

– Vi har i alle fall blitt veldig mye flinkere i løpet av de siste årene, selv om vi fortsatt har en vei å gå før vi klarer å utnytte vårt eget potensial. Utfordringen er ikke å få store og små aktører til å samarbeide med hverandre, men heller det å få ulike aktører fra forskjellige kommuner i denne regionen til å se at naboen ikke bare er en konkurrent, men også en medspiller som kan bidra til å gjøre deg selv sterkere, sier han.

Han har selv spilt rollen som fredsmekler mellom ulike ordførere, der ordførerne har vært samlet rundt et måltid og har blitt utfordret til å skille mellom det som forener og det som splitter.

– Et godt måltid er en fantastisk arena til å kunne diskutere sånt. Og mat og en diskusjon om felles matkultur bør i seg selv være egnet til å forene krefter, mener han.

 

 

 

av | 1. des 2020

Del på sosiale medier
Share on Facebook
Facebook
Pin on Pinterest
Pinterest
Tweet about this on Twitter
Twitter
Share on LinkedIn
Linkedin